Jeg var nylig en del av en høyst interessant diskusjon med mine gode og reflekterte kollegaer på et personalmøte. Selv om det ikke var tema for møtet kom vi inn på en diskusjon om barnehagens posisjon i oppdragelsen av barnet. Noen ganger er det nødvendig og riktig å stoppe slike diskusjoner før de tar over møtet. Dette var definitivt ikke en av dem. Denne diskusjonen kunne med rette vært diskutert på hvert eneste personalmøte et helt år. Så viktig er den! Uten å gå i dybden på hva vi diskuterte kan jeg røpe at et nøkkelord som står igjen etter diskusjonen er «konflikt».
Én slik type konflikt barnehagen til stadighet står ovenfor oppsto i det øyeblikket politikerne sendte ut et høringsforslag om lovpålagt kartlegging av barns norskkunnskaper i barnehagen. Bakgrunnen er todelt. Dels er den ment å bidra til og motvirke utenforskap fra «det norske» og forhåpentlig motvirke og forebygge blant annet ungdomskriminalitet og dels er det et ledd i en idé om å bedre læringsgrunnlaget til barnet og optimalisere læringshverdagen i skolen. Denne dokumentasjonspliktige vurderingen av barnets norsk blir av politikerne brukt som argument for «tidlig innsats». Da er det interessant for meg å lese at politikerne paradoksalt nok mener at dette lovforslaget ikke vil koste mer penger i form av høyere ressursbruk. Bør ikke det bety at barnehagene allerede gjør jobben?
…selve premisset for lovforslaget er feil. Politikerne legger til grunn at et godt utviklet norsk språk er en forutsetning for å inkludering og god psykisk helse, men vi mener det er omvendt. Inkludering og god psykisk helse er heller en forutsetning for utviklingen av et godt språk.
Svaret er enkelt nok «jo, det betyr det faktisk». Nesten alle barnehager, faktisk 84 % ifølge Regjeringens egne tall, har allerede rutiner for vurdering av de språkkunnskapen hos barn. Men vesentlig viktigere enn dette er at vi mener selve premisset for lovforslaget er feil. Politikerne legger til grunn at et godt utviklet norsk språk er en forutsetning for å inkludering og god psykisk helse, men vi mener det er omvendt. Inkludering og god psykisk helse er heller en forutsetning for utviklingen av et godt språk. Tidlig innsats er altså ikke å kartlegge barnets språklige kunnskaper, det er å legge til rette for at barnet utvikler en sunn psykisk helse. Tidlig innsats er å hjelpe barnet til å skaffe seg venner OG holde på dem. Det er å gi barnet muligheten til å bli så trygg på seg selv at det takler å få et «nei», at det slipper å bruke energi på «hva de andre tenker om meg nå» og heller rette fokuset sitt mot å lære.
Tidlig innsats er ikke et luftslott, men det krever gode, tålmodige, rause mennesker som møter barnet akkurat slik det har behov for akkurat nå. Mennesker som evner å gi barnet rammene de har trenger for å bli trygge, men samtidig gi det et push til å utfordre seg selv. «Trygge barn tør» er visjonen til Monssveen barnehage og det er en visjon som forplikter! Det er en garanti. Ikke for at man skaffer seg venner eller lærer å skrive navnet sitt, men for at hver dag skal alle ansatte som jobber med barn gjøre sitt aller ytterste for at barnet skal få alle muligheter til å bli den utgaven av seg selv det ønsker å bli. Og det er den beste utgaven det kan bli!
